Hopp til innholdet

4. søndag i treenighetstiden (II)

    Tekstrekke II

    Jos 24,19–24

    19 Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren, for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han, han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder. 20 Når dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil han vende seg bort og la det gå dere ille og tilintetgjøre dere, enda han før har gjort vel mot dere. 21 Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene! 22 Da sa Josva til folket: Så er dere da vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene ham. De sa: Ja, det er vi vitner på! 23 Josva sa: Så skill dere nå av med de fremmede gudene som dere har hos dere, og bøy hjertene til Herren, Israels Gud! 24 Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde.

    Ef 2,1–10

    1 Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. 2 I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. 3 Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. 4 Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, 5 gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. 6 Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, 7 for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. 9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

    Matt 16,24–27

    24 Da sa Jesus til disiplene sine: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning.

    24 Τότε ὁ Ἰησοῦς εἶπεν τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ, Εἴ τις θέλει ὀπίσω μου ἐλθεῖν, ἀπαρνησάσθω ἑαυτόν, καὶ ἀράτω τὸν σταυρὸν αὐτοῦ, καὶ ἀκολουθείτω μοι. 25 Ὃς γὰρ ἂνN θέλῃ τὴν ψυχὴν αὐτοῦ σῶσαι ἀπολέσει αὐτήν· ὃς δʼ ἂν ἀπολέσῃ τὴν ψυχὴν αὐτοῦ ἕνεκεν ἐμοῦ εὑρήσει αὐτήν· 26 τί γὰρ ὠφελεῖταιN ἄνθρωπος ἐὰν τὸν κόσμον ὅλον κερδήσῃ, τὴν δὲ ψυχὴν αὐτοῦ ζημιωθῇ; Ἢ τί δώσει ἄνθρωπος ἀντάλλαγμα τῆς ψυχῆς αὐτοῦ; 27 Μέλλει γὰρ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ἔρχεσθαι ἐν τῇ δόξῃ τοῦ πατρὸς αὐτοῦ μετὰ τῶν ἀγγέλων αὐτοῦ, καὶ τότε ἀποδώσει ἑκάστῳ κατὰ τὴν πρᾶξιν αὐτοῦ.
    NVariant with NA/UBS: ἂν θέλῃ ♦ ἐὰν θέλῃ NVariant with NA/UBS: ὠφελεῖται ♦ ὠφεληθήσεται

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Også disiplene må lide (16,24–28)

    Menneskesønnen må lide mye. Derfor koster det noe å følge ham. Også disippelen må ta sitt kors opp. Han må være forberedt på å miste sitt liv. Det var for urkirken en helt reell sannhet. Og det har blitt det på nytt, igjen og igjen i århundrenes løp, ikke minst i vårt århundre. Forfølgelse er noe som de som bekjenner seg til Kristus alltid må regne med. De kan ikke bruke evangeliet som et middel for å få det bedre her i verden.

                Når Jesus snakker om å miste ”livet” og ta skade på sin ”sjel”, bruker han ett og samme ord (på gresk er det gjengitt med psyke). Vi er vant til å dele mennesket i kropp og sjel, slik grekerne gjorde. I Bibelen er mennesket en enhet, noe som omtrent har samme betydning som uttrykket ”mitt eget jeg”. Iblant oversetter man det best med ”liv” og iblant med ”sjel” eller noe annet.

                Det siste Jesus sier her lyder som et løfte om at han skal komme tilbake før den siste av disiplene har dødd. Slik ble dette ordet sikkert oppfattet i den eldste kirken. I Johannesevangeliets siste kapittel (21,25) er det en uttalelse som sikter til en lignende tolkning av et annet ord av Jesus, og som sier at det kom av en misforståelse. Man må ha hatt vanskeligheter med et ord som dette når den første generasjonen av kristne gikk bort. Men man hadde en slik respekt for Jesu ord at man lot det stå uforandret. Siden kunne man ha ulike meninger om hva Jesus mente. Kanskje mente han slike opplevelser som Stefanus og Paulus fikk være med på, og som viste dem Menneskesønnens og rikets herlighet. Eller kanskje han tenkte på at Menneskesønnen etter påske og pinse skulle komme til sitt rike, og så la det ta skikkelse i den verdensvide kirken på en måte som verken disipler eller motstandere kunne ane.